Modernismen og Knut Hamsun

Den litterære modernismen gjorde et stort brudd med det tradisjonelle rundt 1900-tallet. Den modernistiske romanen var, i motsetning til den tradisjonelle, opptatt av å beskrive indre tilstander framfor ytre handlinger. Forfatteren eksprimenterer med forskjellige former for subjektiv synsvinkel, en utforskning som ble dratt til det ytterste med "stream of consciousness" - bevissthetsstrøm. Her gjengir forfatteren alle tanker, ideer og assosiasjoner som farer gjennom romankarakterens tanker. Disse indre monologene oppløste vanlige regler for tegnsetting og setningsoppbygning over flere siders sammenhengende tekst. Bakgrunnen for at forfattere og kunstnere brøt med den tradisjonelle formen var at de begynte å uttrykke skepsis, angst og pessimisme ovenfor samfunnsutviklingen. De opplevde verden som kald og kaotisk, noe som gav en sterk fremmedfølelse.

Hamsuns Sult dramatisert i Paris 1939
kilde: http://www.ub.uib.no/avdeling/spes/hamsun/sult.htm

Knut Hamsun (1859-1952) var en viktig del av den tidlige nordiske modernismen. Han ble født 4. august 1859 og regnes som en av det 20. århundres mest innflytelsesrike forfattere, med mer enn 20 utgitte romaner. Sult, Sværmere, Victoria og Pan er sentrale verk. 32 år gammel, i 1891, reiste Hamsun landet rundt og holdt foredrag om norsk litteratur. Ettersom den unge mannen opponerte mot realismen og samtidslitteraturen vakte det stor oppsikt. Dette mente han diktningen skulle inneholde: "disse tankens og følelsens vandringer i det blå, skrittløse, sporløse reiser med hjernen og hjertet (...) hele de ubevisste sjelerom.".

Sult, Pan og Victoria ble skrevet av Knut Hamsun i 1890-årene, og regnes som nyromantiske romaner. Dette fordi interessen rettes mot ulike former for ubevisst sjeleliv og ekstreme sjelsytringer. Sentrale temaer i nyromantikken var forholdet mellom natur og sivilisasjon og forholdet mellom den ene og de mange. Det sistnevnte temaet som er sentralt i Sult og Sværmere, mens hovedpersonen i Pan søker bevisst etter naturen. Mystikk, fremmedfølelse og ensomhet er også nøkkelord i arbeidet til nyromantikeren Hamsun.

Den mest kjente romanen av Knut Hamsun er jeg-romanen Sult. Her får leseren ingen opplysning om jegets navn eller fortid, men får et dypt innblikk i hans tanker og psyke. Det eneste forfatteren får vite er at han er en ung fattig forfatter som ønsker å slå igjennom i Kristiania. Boken inneholder minimalt med ytre handlinger, og det er ingen klar form på innholdet. Det leseren får er meget detaljerte tilstandsrapporter om hovedpersonen. Hans kompliserte indre liv styres av impulser, assosiasjoner og irrasjonelle følelser. Sult lignet ikke på noen roman tidligere i litteraturhistorien.

Sult utforsker menneskets indre fremmedfølelse og angst, noe som er typisk modernistisk. I tillegg eksprimenterer Hamsun med den subjektive synsvinkelen, hvor vi får innblikk i impulser og irrasjonelle følelser, noe som også kjennetegner modernistiske verk.

STAR WARS Episode 2: Hvorfor George Lucas?

Okei, det er på tide med en god gammaldags filmanmeldelse. Og i ekte "fan girl" ånd må jeg selvfølgelig til Star Wars universet for å finne bra anmeldelsesmateriale. Ettersom dette universet faktisk strekker seg like langt som melkeveien, var det ekstremt vanskelig å velge ut hvilken film, bok eller tegneserie jeg skulle velge. Til slutt samlet jeg sammen nok Jedi kraft til å velge, og valget falt på den filmen vi Star Wars fans har mest lyst til å glemme. Den filmen vi egentlig bare vil skal forsvinne. Den filmen som gir oss lyst til å konvertere til Twilight-sagaen.
Star Wars Episode 2: Klonene Angriper...

Klonene Angriper er den andre episoden i filmsagaen Star Wars. Den er regissert og skrevet av George Lucas, og handler om den unge padawanen Anakin Skywalker (Hayden Christensen) og hans mester Obi-Wan Kenobi (Ewan McGregor). Åpningteksten oppsummerer deler av handlingen:

Det er uro i det galaktiske senatet.

Flere tusen solsystemer ønsker å gå ut av republikken.

Separatistbevegelsen, under ledelse av den mystiske Grev Dooku,

har gjort det vanskelig for de få Jediridderne å opprettholde ro og orden i galaksen.

Senator Amidala, den tidligere dronning av naboo,

returnerer til senatet for å votere over om det skal opprettes en republikansk hær for å assistere de truede jediene...

Etter et attentatforsøk på senator Amidala, får Anakin i oppdrag å være hennes personlige livvakt, mens Obi-Wan skal etterforske attentatforsøket. Under oppdraget til Anakin blir han forelsket i senatoren, noe som er strengt forbudt for en Jedi. Obi-Wan forsøker og holde Anakin i skinnet på vei mot å bli en ekte jediridder, men Anakin er ulydig og føler Obi-Wan holder han tilbake.

Jeg ville ikke anbefalt denne filmen til min verste fiende engang. Den er virkelig så dårlig.
Ting som gjør Star Wars episode 2: Attack of the Clones til en dårlig film:

Alt

Det største problemet med filmen, er at Lucas ikke har tatt seg tid, eller penger, til å bygge ordentlig filmsett. Det er et minimum med faktiske rekvisitter, ettersom Lucas og co har valgt å lage alt på en datamaskin. Man kan nesten se blue-screenen stå der fra start til slutt. Dette gjør at hele filmen føles livløs og lat. Samtidig fører denne overbruken av spesialeffekter til mitt neste problem med filmen: skuespillet. Når skuespillere er tvunget til å spille med dataanimerte CGI-figurer til en hver tid, blir det sjeldent bra. Skuespillet i denne filmen blir så lite troverdig at jeg har lyst til å spy. Spesielt én skiller seg spesielt ut, og det er selveste Hayden Christensen. Dette er sannsynligvis tidenes dårligste skuespiller. Hans monotone følelsesløse stemme bidrar ingenting positivt til filmen. Haydens dårlig skuespill blir akkompagnert av et skikkelig dårlig manus. Fordi et annet digert problem med filmen er teksten. Den er altfor klissete, cheesy, og fokuserer kun på en klein kjærlighetshistorie som virker særs tvunget og unaturlig.

Jeg gir George Lucas' Star Wars Episode 2: Attack of the Clones terningkast 2 og spørsmålet: hvorfor?

Status på Litterært program

Vi nærmer oss nå siste spurt før framføringen av Litterært program og presset merkes i gruppen. Forrige norskøkt ble vi enige om å ha med en intervju-bit i talkshowet, så jeg og Axel oppsøkte tilfeldige folk, utstyrt med pågangsmot og kamera, for å stille spørsmål. Vi kommer til å redigere opptakene slik at det kan bli en morsom del av framføringen. Samtidig har vi fått kontakt med et spesiell intervjuobjekt som er svært aktuell for programmet vårt. Hvem dette er får publikum se når vi fremfører.

Vi har også lagt en slagplan for hvordan vi skal utnytte siste norskøkt. Vi deler gruppen i to, slik at to stykker forbereder spørsmål til intervjuet, mens de andre begynner å skrive manus til talkshowet. Jeg krevde også av gruppen at alle skulle ha 5 spørsmål til intervjuet klart før norskøkten. Det spiller ingen rolle om spørsmålene er gode eller ikke, men det er viktig å bare ha et eller annet. I mengden av dårlige forslag, kan det ligge et par gullkorn, samtidig som det aktiverer gruppen så vi slipper "det blanke arket". I tillegg har vi avtalt å bli igjen etter skolen neste mandag for å gjøre oss ferdige med prosjektet.

Gift er ferdiglest!

Etter noen timer i godstolen med en kopp kaffe og en sliten leselampe, leste jeg ut Kiellands Gift og satt igjen med en tilfreds følelse. Jeg var tilfreds fordi jeg hadde gjort ferdig en del av norskleksen, men også fordi det er alltid denne følelsen jeg får etter å ha lest det siste ordet i en god bok. Fordi Gift er i mine øyne en god bok - som virkelig har fortjent klassikerstatusen sin.

Boken er en tendensroman som kritiserer datidens latinskoler og konfirmasjon, ettersom undervisningen her var lagt opp med den hensikt å nærmest tvinge elevene til å slavisk lære pensum utenat. Kielland får frem et poeng om at dette gjorde barna nærmest dummere, ved at de mistet sin nysgjerrighet og evne til å tenke selv. Undervisningen hovedpersonen lille Marius gjennomgår dreper han langsomt som en dødelig gift. Marius dør i sin seng, mens han mumler latinske gramatikkregler.

Jeg skal altså jobbe med denne boken og to andre bøker i norskprosjektet Litterært program. Ettersom staten krevde mitt nærvær under Forsvarets sesjon del 2, hadde jeg ikke mulighet til å delta i forrige ukes norskøkt. For å ta igjen det tapte og samtidig bedre kommunikasjonen i gruppen min, opprettet jeg en facebook-gruppe hvor vi kan dele ideer og diskutere norskprosjektet. Her fikk jeg vite at vi planlegger å lage et Skavlan-inspirert tv-show med en programleder og flere deltagere. Deltagerene vil være forfatterene vi har jobbet med og karakterene fra bøkene de har skrevet. Programmet vil oppmuntre til debatt og diskusjon rundt relevante temaer i de litterære verkene.

En litt tynn statusrapport for arbeidet med Litterært program

Det har gått en uke av mitt siste år på videregående skole, og det kjennes allerede ut som jeg er halvveis inn i første termin. Første skoledag fikk vi et relativt stort norskprosjekt slengt i trynet, og det er bare å dra fram ordboka, hviskelæret og tigerbalsamen til såre fingermuskler. Prosjektet går under navnet Litterært Program og virker faktisk veldig lovende. Vi har fått i oppgave å presentere et litterært program for klassen og det oppmuntres til kreative fremførelser. Utgangspunktet er tre gode skjønnlitterære tekster som vi har jobbet/jobber med. Kompani Orheim av Tore Renberg, Jonas av Jens Bjørnboe og Gift av Alexander Kielland, alle veldige gode bøker.

Som overskriften sier blir ikke denne statusrapporten mye fyldig. Dette fordi jeg rett og slett ikke har kommet ordentlig i gang med arbeidet. Selvom jeg fikk en god introduksjon til prosjektet har jeg ikke fått delt ett ord med gruppen min. Heldigvis er det ingen grunn til bekymring. Jeg er nemlig godt i gang med Kiellands Gift og liker den veldig godt så langt.

Det blir spennede å se hvordan vi i gruppen bestemmer oss for å presentere programmet, og jeg ser frem til arbeidet videre.