Vinterferien. Den velplasserte
ferien som skal sørge for at vi kan nyte vinteren vi nøt i juleferien. For
juleferien tar jo egentlig for seg det meste vi har tenkt å gjøre i vinteren.
Vinterferien blir dermed tiden for å ikke gjøre alt det du ikke fikk gjort i
juleferien fordi du er for lat til å gjøre det du egentlig har lyst til å
gjøre. Litt som alle andre ferier du krasjer med i løpet av det lange pinefulle
maratonløpet de kaller livet.
Problemet er at vi som barn blir
lært opp til å tro at ferie faktisk er noe man skal sette pris på. Noe vakkert
og deilig. Noe å glede seg til. Kjipt når realiteten gir deg en real uppercut,
og kjører alt du håper på å få gjort i løpet av ferien opp ræva di. For det er
der de blir. I ræva di. Enten du vil eller ikke. Okey, så får du slept de møre
beina dine opp Gaustatoppen, og kanskje til og med lest Knausgårds ”Min Kamp” ,
men du vil alltid gå glipp av noe. Og det vil være den eneste tanken som blir
igjen etter ferien: Hvorfor gjorde jeg ikke det og det og det? Ferien ender
derav ofte opp som nok en skuffelse.
Vinterferien har jo kanskje litt og
by på. Det er jo tross alt en ferie. Og ferie ser fridager i speilet. Likevel
kommer ikke disse fridagene til sin rett. Det som får oss arbeidere til å nyte
en fridag med en god latte, litt Bob Dylan og et bredt smil, er nemlig at den
nytes med tanken på at alle andre sliter i stykker stumpen på et støvete
kontor. Det finnes virkelig ingen bedre følelse, enn følelsen av å ha det bedre
enn andre. Når man skriker ”I’m the king of the world!” er det jo fordi man er
klar over hvor j@v1ig andre har det, i forhold til en selv. Derfor forsvinner
hele poenget med den elskede fridagen i den lange fridagstreaken, vi kaller
ferie. Alle andre har jo også fri! Hvor er gleden i å kose seg når alle andre
gjør det samme?
Min egen opplevelse av vinterferien
kan oppsummeres i tre ting: Vond rumpe, film og sløfs –Ikke misforstå den
første tingen, erdusnill. Vond rumpe kan ass-osieres med mye. I mitt tilfelle
trekker jeg fram den tunge reisen mot å mestre et snowboard, som det heter på
nynorsk. For vinterferien er tiden for å prøve nye ting! For så å innse at man
er totalt ubrukelig! Uansett, så startet min snowboardkarriere i den slitne
alpintbakken i Funkelia 1, Kongsberg, en våt februarettermiddag… Den endte samme
dag. Det var den blå, mørslåtte baken min som ble skuddene i Sarajevo. Eller
skuddene i Funkelia. Den sagnomsuste kritikerroste kropausen ble dermed
ødelagt, i og med at rumpen min nektet å la seg sitte på. Alle måltider resten
av ferien ble også nytt fra et litt høyere perspektiv enn de jeg delte måltidet
med. ”Menmen, Vinterferien er som sagt tiden for å prøve nye ting,” sier jeg
til meg selv og setter i gang nok et Ringenes Herre maraton for ørtene gang på
rad. Været utenfor beviser jo uansett vinterferiens største løgn –navnet.
Slafsferien er et mer treffende navn.
Heldigvis er vi forbi den
forferdelige uken fylt med skigåing, kvikklunjsspising og melkesyre. Det var et
slit, men nå som vi er tilbake i den produktive hverdagens lune fang, kan vi se
tilbake på vinterferiehelvete som et besteget fjell. En hindring overvunnet. Da
har vi 365 dager på å forberede oss til neste møte. Forhåpentligvis, vil vi da
få gjort noe produktivt. Sannsynligvis, vil vi da ikke få gjort en dritt.
