Vinterferieh@1vete

Vinterferien. Den velplasserte ferien som skal sørge for at vi kan nyte vinteren vi nøt i juleferien. For juleferien tar jo egentlig for seg det meste vi har tenkt å gjøre i vinteren. Vinterferien blir dermed tiden for å ikke gjøre alt det du ikke fikk gjort i juleferien fordi du er for lat til å gjøre det du egentlig har lyst til å gjøre. Litt som alle andre ferier du krasjer med i løpet av det lange pinefulle maratonløpet de kaller livet.

Problemet er at vi som barn blir lært opp til å tro at ferie faktisk er noe man skal sette pris på. Noe vakkert og deilig. Noe å glede seg til. Kjipt når realiteten gir deg en real uppercut, og kjører alt du håper på å få gjort i løpet av ferien opp ræva di. For det er der de blir. I ræva di. Enten du vil eller ikke. Okey, så får du slept de møre beina dine opp Gaustatoppen, og kanskje til og med lest Knausgårds ”Min Kamp” , men du vil alltid gå glipp av noe. Og det vil være den eneste tanken som blir igjen etter ferien: Hvorfor gjorde jeg ikke det og det og det? Ferien ender derav ofte opp som nok en skuffelse.

Vinterferien har jo kanskje litt og by på. Det er jo tross alt en ferie. Og ferie ser fridager i speilet. Likevel kommer ikke disse fridagene til sin rett. Det som får oss arbeidere til å nyte en fridag med en god latte, litt Bob Dylan og et bredt smil, er nemlig at den nytes med tanken på at alle andre sliter i stykker stumpen på et støvete kontor. Det finnes virkelig ingen bedre følelse, enn følelsen av å ha det bedre enn andre. Når man skriker ”I’m the king of the world!” er det jo fordi man er klar over hvor j@v1ig andre har det, i forhold til en selv. Derfor forsvinner hele poenget med den elskede fridagen i den lange fridagstreaken, vi kaller ferie. Alle andre har jo også fri! Hvor er gleden i å kose seg når alle andre gjør det samme?

Min egen opplevelse av vinterferien kan oppsummeres i tre ting: Vond rumpe, film og sløfs –Ikke misforstå den første tingen, erdusnill. Vond rumpe kan ass-osieres med mye. I mitt tilfelle trekker jeg fram den tunge reisen mot å mestre et snowboard, som det heter på nynorsk. For vinterferien er tiden for å prøve nye ting! For så å innse at man er totalt ubrukelig! Uansett, så startet min snowboardkarriere i den slitne alpintbakken i Funkelia 1, Kongsberg, en våt februarettermiddag… Den endte samme dag. Det var den blå, mørslåtte baken min som ble skuddene i Sarajevo. Eller skuddene i Funkelia. Den sagnomsuste kritikerroste kropausen ble dermed ødelagt, i og med at rumpen min nektet å la seg sitte på. Alle måltider resten av ferien ble også nytt fra et litt høyere perspektiv enn de jeg delte måltidet med. ”Menmen, Vinterferien er som sagt tiden for å prøve nye ting,” sier jeg til meg selv og setter i gang nok et Ringenes Herre maraton for ørtene gang på rad. Været utenfor beviser jo uansett vinterferiens største løgn –navnet. Slafsferien er et mer treffende navn.

Heldigvis er vi forbi den forferdelige uken fylt med skigåing, kvikklunjsspising og melkesyre. Det var et slit, men nå som vi er tilbake i den produktive hverdagens lune fang, kan vi se tilbake på vinterferiehelvete som et besteget fjell. En hindring overvunnet. Da har vi 365 dager på å forberede oss til neste møte. Forhåpentligvis, vil vi da få gjort noe produktivt. Sannsynligvis, vil vi da ikke få gjort en dritt.