Modernismen og Knut Hamsun

Den litterære modernismen gjorde et stort brudd med det tradisjonelle rundt 1900-tallet. Den modernistiske romanen var, i motsetning til den tradisjonelle, opptatt av å beskrive indre tilstander framfor ytre handlinger. Forfatteren eksprimenterer med forskjellige former for subjektiv synsvinkel, en utforskning som ble dratt til det ytterste med "stream of consciousness" - bevissthetsstrøm. Her gjengir forfatteren alle tanker, ideer og assosiasjoner som farer gjennom romankarakterens tanker. Disse indre monologene oppløste vanlige regler for tegnsetting og setningsoppbygning over flere siders sammenhengende tekst. Bakgrunnen for at forfattere og kunstnere brøt med den tradisjonelle formen var at de begynte å uttrykke skepsis, angst og pessimisme ovenfor samfunnsutviklingen. De opplevde verden som kald og kaotisk, noe som gav en sterk fremmedfølelse.

Hamsuns Sult dramatisert i Paris 1939
kilde: http://www.ub.uib.no/avdeling/spes/hamsun/sult.htm

Knut Hamsun (1859-1952) var en viktig del av den tidlige nordiske modernismen. Han ble født 4. august 1859 og regnes som en av det 20. århundres mest innflytelsesrike forfattere, med mer enn 20 utgitte romaner. Sult, Sværmere, Victoria og Pan er sentrale verk. 32 år gammel, i 1891, reiste Hamsun landet rundt og holdt foredrag om norsk litteratur. Ettersom den unge mannen opponerte mot realismen og samtidslitteraturen vakte det stor oppsikt. Dette mente han diktningen skulle inneholde: "disse tankens og følelsens vandringer i det blå, skrittløse, sporløse reiser med hjernen og hjertet (...) hele de ubevisste sjelerom.".

Sult, Pan og Victoria ble skrevet av Knut Hamsun i 1890-årene, og regnes som nyromantiske romaner. Dette fordi interessen rettes mot ulike former for ubevisst sjeleliv og ekstreme sjelsytringer. Sentrale temaer i nyromantikken var forholdet mellom natur og sivilisasjon og forholdet mellom den ene og de mange. Det sistnevnte temaet som er sentralt i Sult og Sværmere, mens hovedpersonen i Pan søker bevisst etter naturen. Mystikk, fremmedfølelse og ensomhet er også nøkkelord i arbeidet til nyromantikeren Hamsun.

Den mest kjente romanen av Knut Hamsun er jeg-romanen Sult. Her får leseren ingen opplysning om jegets navn eller fortid, men får et dypt innblikk i hans tanker og psyke. Det eneste forfatteren får vite er at han er en ung fattig forfatter som ønsker å slå igjennom i Kristiania. Boken inneholder minimalt med ytre handlinger, og det er ingen klar form på innholdet. Det leseren får er meget detaljerte tilstandsrapporter om hovedpersonen. Hans kompliserte indre liv styres av impulser, assosiasjoner og irrasjonelle følelser. Sult lignet ikke på noen roman tidligere i litteraturhistorien.

Sult utforsker menneskets indre fremmedfølelse og angst, noe som er typisk modernistisk. I tillegg eksprimenterer Hamsun med den subjektive synsvinkelen, hvor vi får innblikk i impulser og irrasjonelle følelser, noe som også kjennetegner modernistiske verk.

STAR WARS Episode 2: Hvorfor George Lucas?

Okei, det er på tide med en god gammaldags filmanmeldelse. Og i ekte "fan girl" ånd må jeg selvfølgelig til Star Wars universet for å finne bra anmeldelsesmateriale. Ettersom dette universet faktisk strekker seg like langt som melkeveien, var det ekstremt vanskelig å velge ut hvilken film, bok eller tegneserie jeg skulle velge. Til slutt samlet jeg sammen nok Jedi kraft til å velge, og valget falt på den filmen vi Star Wars fans har mest lyst til å glemme. Den filmen vi egentlig bare vil skal forsvinne. Den filmen som gir oss lyst til å konvertere til Twilight-sagaen.
Star Wars Episode 2: Klonene Angriper...

Klonene Angriper er den andre episoden i filmsagaen Star Wars. Den er regissert og skrevet av George Lucas, og handler om den unge padawanen Anakin Skywalker (Hayden Christensen) og hans mester Obi-Wan Kenobi (Ewan McGregor). Åpningteksten oppsummerer deler av handlingen:

Det er uro i det galaktiske senatet.

Flere tusen solsystemer ønsker å gå ut av republikken.

Separatistbevegelsen, under ledelse av den mystiske Grev Dooku,

har gjort det vanskelig for de få Jediridderne å opprettholde ro og orden i galaksen.

Senator Amidala, den tidligere dronning av naboo,

returnerer til senatet for å votere over om det skal opprettes en republikansk hær for å assistere de truede jediene...

Etter et attentatforsøk på senator Amidala, får Anakin i oppdrag å være hennes personlige livvakt, mens Obi-Wan skal etterforske attentatforsøket. Under oppdraget til Anakin blir han forelsket i senatoren, noe som er strengt forbudt for en Jedi. Obi-Wan forsøker og holde Anakin i skinnet på vei mot å bli en ekte jediridder, men Anakin er ulydig og føler Obi-Wan holder han tilbake.

Jeg ville ikke anbefalt denne filmen til min verste fiende engang. Den er virkelig så dårlig.
Ting som gjør Star Wars episode 2: Attack of the Clones til en dårlig film:

Alt

Det største problemet med filmen, er at Lucas ikke har tatt seg tid, eller penger, til å bygge ordentlig filmsett. Det er et minimum med faktiske rekvisitter, ettersom Lucas og co har valgt å lage alt på en datamaskin. Man kan nesten se blue-screenen stå der fra start til slutt. Dette gjør at hele filmen føles livløs og lat. Samtidig fører denne overbruken av spesialeffekter til mitt neste problem med filmen: skuespillet. Når skuespillere er tvunget til å spille med dataanimerte CGI-figurer til en hver tid, blir det sjeldent bra. Skuespillet i denne filmen blir så lite troverdig at jeg har lyst til å spy. Spesielt én skiller seg spesielt ut, og det er selveste Hayden Christensen. Dette er sannsynligvis tidenes dårligste skuespiller. Hans monotone følelsesløse stemme bidrar ingenting positivt til filmen. Haydens dårlig skuespill blir akkompagnert av et skikkelig dårlig manus. Fordi et annet digert problem med filmen er teksten. Den er altfor klissete, cheesy, og fokuserer kun på en klein kjærlighetshistorie som virker særs tvunget og unaturlig.

Jeg gir George Lucas' Star Wars Episode 2: Attack of the Clones terningkast 2 og spørsmålet: hvorfor?

Status på Litterært program

Vi nærmer oss nå siste spurt før framføringen av Litterært program og presset merkes i gruppen. Forrige norskøkt ble vi enige om å ha med en intervju-bit i talkshowet, så jeg og Axel oppsøkte tilfeldige folk, utstyrt med pågangsmot og kamera, for å stille spørsmål. Vi kommer til å redigere opptakene slik at det kan bli en morsom del av framføringen. Samtidig har vi fått kontakt med et spesiell intervjuobjekt som er svært aktuell for programmet vårt. Hvem dette er får publikum se når vi fremfører.

Vi har også lagt en slagplan for hvordan vi skal utnytte siste norskøkt. Vi deler gruppen i to, slik at to stykker forbereder spørsmål til intervjuet, mens de andre begynner å skrive manus til talkshowet. Jeg krevde også av gruppen at alle skulle ha 5 spørsmål til intervjuet klart før norskøkten. Det spiller ingen rolle om spørsmålene er gode eller ikke, men det er viktig å bare ha et eller annet. I mengden av dårlige forslag, kan det ligge et par gullkorn, samtidig som det aktiverer gruppen så vi slipper "det blanke arket". I tillegg har vi avtalt å bli igjen etter skolen neste mandag for å gjøre oss ferdige med prosjektet.

Gift er ferdiglest!

Etter noen timer i godstolen med en kopp kaffe og en sliten leselampe, leste jeg ut Kiellands Gift og satt igjen med en tilfreds følelse. Jeg var tilfreds fordi jeg hadde gjort ferdig en del av norskleksen, men også fordi det er alltid denne følelsen jeg får etter å ha lest det siste ordet i en god bok. Fordi Gift er i mine øyne en god bok - som virkelig har fortjent klassikerstatusen sin.

Boken er en tendensroman som kritiserer datidens latinskoler og konfirmasjon, ettersom undervisningen her var lagt opp med den hensikt å nærmest tvinge elevene til å slavisk lære pensum utenat. Kielland får frem et poeng om at dette gjorde barna nærmest dummere, ved at de mistet sin nysgjerrighet og evne til å tenke selv. Undervisningen hovedpersonen lille Marius gjennomgår dreper han langsomt som en dødelig gift. Marius dør i sin seng, mens han mumler latinske gramatikkregler.

Jeg skal altså jobbe med denne boken og to andre bøker i norskprosjektet Litterært program. Ettersom staten krevde mitt nærvær under Forsvarets sesjon del 2, hadde jeg ikke mulighet til å delta i forrige ukes norskøkt. For å ta igjen det tapte og samtidig bedre kommunikasjonen i gruppen min, opprettet jeg en facebook-gruppe hvor vi kan dele ideer og diskutere norskprosjektet. Her fikk jeg vite at vi planlegger å lage et Skavlan-inspirert tv-show med en programleder og flere deltagere. Deltagerene vil være forfatterene vi har jobbet med og karakterene fra bøkene de har skrevet. Programmet vil oppmuntre til debatt og diskusjon rundt relevante temaer i de litterære verkene.

En litt tynn statusrapport for arbeidet med Litterært program

Det har gått en uke av mitt siste år på videregående skole, og det kjennes allerede ut som jeg er halvveis inn i første termin. Første skoledag fikk vi et relativt stort norskprosjekt slengt i trynet, og det er bare å dra fram ordboka, hviskelæret og tigerbalsamen til såre fingermuskler. Prosjektet går under navnet Litterært Program og virker faktisk veldig lovende. Vi har fått i oppgave å presentere et litterært program for klassen og det oppmuntres til kreative fremførelser. Utgangspunktet er tre gode skjønnlitterære tekster som vi har jobbet/jobber med. Kompani Orheim av Tore Renberg, Jonas av Jens Bjørnboe og Gift av Alexander Kielland, alle veldige gode bøker.

Som overskriften sier blir ikke denne statusrapporten mye fyldig. Dette fordi jeg rett og slett ikke har kommet ordentlig i gang med arbeidet. Selvom jeg fikk en god introduksjon til prosjektet har jeg ikke fått delt ett ord med gruppen min. Heldigvis er det ingen grunn til bekymring. Jeg er nemlig godt i gang med Kiellands Gift og liker den veldig godt så langt.

Det blir spennede å se hvordan vi i gruppen bestemmer oss for å presentere programmet, og jeg ser frem til arbeidet videre.

Renessanse -Det er tid for gjenfødelse!

"Å være eller ikke være: det er spørsmålet. For hva er edel ferd? Å tåle dette regn av stein og piler en bitter skjebne sender mot oss? Eller å trekke sverdet mot et hav av sorger, og gjøre slutt på dem?" Slik lyder Herrens ord. Eller Hamlets ord i William Shakespeares mesterstykke "Hamlet" fra år 1600. Gjennom Hamlets verdenskjente monologer blir eksistensielle spørsmål tatt opp, og dramaet fokuserer mest på det mennesklige, til handlingens store fortvilelse. Shakespeare har også hentet inspirasjon fra det antikke Hellas. Det er renessansen som har satt sitt preg på verket, slik det gjorde på kulturen og litteraturen i Europa fra 1400-tallet til 1600-tallet.

Ian MacKellen i Shakespeares "Macbeth"

Ordet renessanse betyr gjenfødelse. Renessansemennesket ønsket nemlig å hente ideer, filosofier og tanker fra antikken, slik at det kunne fødes på nytt. Middelalderen ble sett på som en skygge i menneskets historie, ettersom kirken hadde styrt mye av menneskers liv og ført til liten kunstnerisk frihet.

 Mot slutten av middelalderen mistet kirken mye makt, reformasjonen fant sted, og som et resultat blomstret kunst, vitenskap og tenkning. En annen årsak til denne oppblomstringen var at den europeiske økonomien fikk et kraftig oppsving. Det var slutt på pest, kriger og hungersnød. Samtidig ble det gjort viktige oppdagelser, i regi av Vasco de Gama og Colombus, rundt om i verden som sikret handel med Amerika og Asia. Individualismen, som senere skulle til å definere det moderne mennesket, hadde sitt utspring nå. Det ble mulig å klatre i den sosiale stige mot rikdom og suksess, uavhengig av hvilken sosial klasse en ble født i.

Mona Lisa

Renessansen hadde sitt utspring i Italia. Nærmere bestemt Firenze. Her begynte geniale og innovative tenkere, vitenskapsmenn og kunstnere å boltre seg i nyskapende arbeid allerede på 1300-tallet. Leonardo da Vinci (1452-1519) er kanskje det mest kjente og typiske renessansemennesket. Han var biolog, kunstner, billedhugger, maler, arkitekt, ingeniør, astronom og geolog. Han utnyttet den nye kulturelle friheten til å, blant annet, bruke levende modeller for å studere perspektiver og proposjoner. I tillegg disikerte han lik, for å studere menneskets anatomi. To andre kjente italienske renessansemennesker er Michelangelo og Rafael. Det som kjennetegner disse menneskene er at de var begavede, nysgjerrige, kritiske og sultne på kunnskap.

Mange litterære verk som ble til under renessansen er i dag regnet som klassikere, og like populære som før (om ikke mer populære). Don Quijote, skrevet av Miguel de Cervantes (1547-1616), er et typisk renessanseverk hvor individualismen i boken skiller seg klart ut fra tidligere middelalderlitteratur. Boken gjør til og med litt narr av middelalderens ridderlitteratur og kultur. Boken regnes også som tidenes første moderne roman.

Dessverre fikk Norge aldri ta del i denne vakre og spennende kulturen. Etterhvert som renessansebevegelsen spredde seg fra Italia og rundt i Europa, stoppet den opp i Danmark. Norge var på 1500-tallet et kulturelt u-land. Vi var sterkt svekket etter svartedauden og under unionstiden med Danmark. Kongen befant seg i København og slik befant det kulturelle livet, som var knyttet til hoffet, seg der også. Reformasjonen og renessansen styrket egentlig kun dansk skriftspråk og kultur i Norge.

Skolen i Aten. Legg merke til proporsjonene og dybden i bildet.

Renessansen er kanskje en av de vakreste tidsperiodene som har lagt seg over Europa. Vi kan takke den for kunstverk som Mona Lisa (Leonardo da Vinci), David og Adams skapelse (Michelangelo) og Skolen i Aten (Rafael). Mennesket gjorde også mange nye oppdagelser som har lagt grunnlaget for at vi befinner oss der vi er i dag, teknologisk sett, så det er bare å takke denne fantastiske perioden for alt den har gitt oss.

Andre Kilder: Grip Teksten, s 54-64

Islendingsagaer

1200-tallet var en god gammaldags gullalder for de norrøne landene. De fæle borgerkrigene fra 1100-tallet var over, noe som hadde resultert i en sterk og selvstendig norsk stat. Siden folk nå slapp å bruke all tiden sin på å bekymre seg over voldsomme borgerkriger og alskens uro, kunne de heller bruke tiden til å kaste ut alt innestengt raseri og kloke tanker på papiret under denne storhetstiden. Slik ble altså verk som Heimskringla, og en rekke islendingsagaer til. Eller, nesten slik hvertfall.

Disse Islendingesagaene forgår som regel i landåmstiden (860-890) og fram til kristendommen fikk fotfeste i 1030. Personene vi møter i sagaene er ofte vanlige folk av god ætt, men også bønder og treller. Det er ofte konflikter mellom disse enkeltindividene eller slekten deres som gir grunnlag for handlingen, og heltene strever med å blant annet opprettholde æren. For å opprettholde æren måtte urett alltid gjengjeldes. Slik tankegang fører som oftest til en ond sirkel av vold. Temaer om

Vi kjenner i dag til litt under 40 inslendingesagaer, og de er nokså forkjellige i lengde. De lengste sagaene, som f.eks. Njåls saga, kan sammenlignes med en roman. Andre, som f.eks. Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, er mye kortere.

Det som gjør islendingesagaene så interessante er at de skiller seg ganske mye ut fra andre middelaldertekster. Selv om heltene i historiene ofte er idealisert, er det langt ifra eventyrmateriale. Tvert imot preges islendingsagene av en realisme og omhandler personer som har levd.

Islendingesagaene er skrevet i sagastilen, og vi kjenner dessverre ikke til noen av forfatterene.