Islendingsagaer

1200-tallet var en god gammaldags gullalder for de norrøne landene. De fæle borgerkrigene fra 1100-tallet var over, noe som hadde resultert i en sterk og selvstendig norsk stat. Siden folk nå slapp å bruke all tiden sin på å bekymre seg over voldsomme borgerkriger og alskens uro, kunne de heller bruke tiden til å kaste ut alt innestengt raseri og kloke tanker på papiret under denne storhetstiden. Slik ble altså verk som Heimskringla, og en rekke islendingsagaer til. Eller, nesten slik hvertfall.

Disse Islendingesagaene forgår som regel i landåmstiden (860-890) og fram til kristendommen fikk fotfeste i 1030. Personene vi møter i sagaene er ofte vanlige folk av god ætt, men også bønder og treller. Det er ofte konflikter mellom disse enkeltindividene eller slekten deres som gir grunnlag for handlingen, og heltene strever med å blant annet opprettholde æren. For å opprettholde æren måtte urett alltid gjengjeldes. Slik tankegang fører som oftest til en ond sirkel av vold. Temaer om

Vi kjenner i dag til litt under 40 inslendingesagaer, og de er nokså forkjellige i lengde. De lengste sagaene, som f.eks. Njåls saga, kan sammenlignes med en roman. Andre, som f.eks. Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, er mye kortere.

Det som gjør islendingesagaene så interessante er at de skiller seg ganske mye ut fra andre middelaldertekster. Selv om heltene i historiene ofte er idealisert, er det langt ifra eventyrmateriale. Tvert imot preges islendingsagene av en realisme og omhandler personer som har levd.

Islendingesagaene er skrevet i sagastilen, og vi kjenner dessverre ikke til noen av forfatterene.