Islendingsagaer

1200-tallet var en god gammaldags gullalder for de norrøne landene. De fæle borgerkrigene fra 1100-tallet var over, noe som hadde resultert i en sterk og selvstendig norsk stat. Siden folk nå slapp å bruke all tiden sin på å bekymre seg over voldsomme borgerkriger og alskens uro, kunne de heller bruke tiden til å kaste ut alt innestengt raseri og kloke tanker på papiret under denne storhetstiden. Slik ble altså verk som Heimskringla, og en rekke islendingsagaer til. Eller, nesten slik hvertfall.

Disse Islendingesagaene forgår som regel i landåmstiden (860-890) og fram til kristendommen fikk fotfeste i 1030. Personene vi møter i sagaene er ofte vanlige folk av god ætt, men også bønder og treller. Det er ofte konflikter mellom disse enkeltindividene eller slekten deres som gir grunnlag for handlingen, og heltene strever med å blant annet opprettholde æren. For å opprettholde æren måtte urett alltid gjengjeldes. Slik tankegang fører som oftest til en ond sirkel av vold. Temaer om

Vi kjenner i dag til litt under 40 inslendingesagaer, og de er nokså forkjellige i lengde. De lengste sagaene, som f.eks. Njåls saga, kan sammenlignes med en roman. Andre, som f.eks. Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, er mye kortere.

Det som gjør islendingesagaene så interessante er at de skiller seg ganske mye ut fra andre middelaldertekster. Selv om heltene i historiene ofte er idealisert, er det langt ifra eventyrmateriale. Tvert imot preges islendingsagene av en realisme og omhandler personer som har levd.

Islendingesagaene er skrevet i sagastilen, og vi kjenner dessverre ikke til noen av forfatterene.

Snorre Sturlason og Heimskringla

Vikingtida varte fra ca. 800 til ca 1100, fra vikingangrepet på det engelske klostret Lindisfarne til slaget ved Stamford Bridge. Det har gått mange år, kriger, revolusjoner og frigjøringer siden den tid. Likevel har vi mye kunnskap om folk som levde på denne tiden. Mye av denne kunnskapen kan vi takke Snorre Sturlason for.

Snorre Sturlason var en islandsk forfatter, høvding og skald som levde fra 1179 til 1241. Han var en svært lærd mann, og hadde kunnskaper om latin, teologi, lovgivning og historie. Denne kunnskapen, pluss det faktum at han var av høvdingslekt, hjalp han å oppnå en voldsom økonomisk og politisk makt.
Snorres død var et resultat av blodige maktstrider i Norge, ettersom Snorre var innblandet, så politisk sentral som han var. Maktkampen i Norge sto mellom kong Håkon Håkonsson og hertug Skule. Snorre var knyttet til sistnevnte, noe som førte til at han fikk smake kongens vrede. Han ble hogd ned på Reykholt, Island.

Maleri av Christian Krogh "Snorre Sturlason"

Til tross for at Snorre var en mektig og rik høvding, er han i dag mest kjent som forfatteren av to av de viktigste verkene i norrøn tid: Heimskringla og Snorre-Edda.

Heimskringla er en samling av kongesagaer, altså en historisk beretning om de norske kongene, fra Harald Hårfagre til Magnus Erlingsson. Store deler av Heimskringla omhandler Olav den hellige.
Snorre brukte skaldekvadene som kilde til informasjon om kongenes bedrifter for å utforme sagaene. Vi vet heller ikke om det kun er Snorre Sturlason som står bak Heimskringla. Det kan muligens være en samling av kongebiografier. Uansett kan vi ikke anse alt han skrev som ren sakprosa, men selvfølgelig anse alt som et nydelig stykke kunstverk.

Verkets viktigste funksjon er kanskje dens historiske funskjon som norsk nasjonalskatt og en kilde til norsk identitet. Kongesagaene har hatt stor betydning for nasjonalfølelsen blant folket og hjulpet til å definere Norge som nasjon.