Etter noen timer i godstolen med en kopp kaffe og en sliten leselampe, leste jeg ut Kiellands Gift og satt igjen med en tilfreds følelse. Jeg var tilfreds fordi jeg hadde gjort ferdig en del av norskleksen, men også fordi det er alltid denne følelsen jeg får etter å ha lest det siste ordet i en god bok. Fordi Gift er i mine øyne en god bok - som virkelig har fortjent klassikerstatusen sin.
Boken er en tendensroman som kritiserer datidens latinskoler og konfirmasjon, ettersom undervisningen her var lagt opp med den hensikt å nærmest tvinge elevene til å slavisk lære pensum utenat. Kielland får frem et poeng om at dette gjorde barna nærmest dummere, ved at de mistet sin nysgjerrighet og evne til å tenke selv. Undervisningen hovedpersonen lille Marius gjennomgår dreper han langsomt som en dødelig gift. Marius dør i sin seng, mens han mumler latinske gramatikkregler.
Jeg skal altså jobbe med denne boken og to andre bøker i norskprosjektet Litterært program. Ettersom staten krevde mitt nærvær under Forsvarets sesjon del 2, hadde jeg ikke mulighet til å delta i forrige ukes norskøkt. For å ta igjen det tapte og samtidig bedre kommunikasjonen i gruppen min, opprettet jeg en facebook-gruppe hvor vi kan dele ideer og diskutere norskprosjektet. Her fikk jeg vite at vi planlegger å lage et Skavlan-inspirert tv-show med en programleder og flere deltagere. Deltagerene vil være forfatterene vi har jobbet med og karakterene fra bøkene de har skrevet. Programmet vil oppmuntre til debatt og diskusjon rundt relevante temaer i de litterære verkene.
Det har gått en uke av mitt siste år på videregående skole, og det kjennes allerede ut som jeg er halvveis inn i første termin. Første skoledag fikk vi et relativt stort norskprosjekt slengt i trynet, og det er bare å dra fram ordboka, hviskelæret og tigerbalsamen til såre fingermuskler. Prosjektet går under navnet Litterært Program og virker faktisk veldig lovende. Vi har fått i oppgave å presentere et litterært program for klassen og det oppmuntres til kreative fremførelser. Utgangspunktet er tre gode skjønnlitterære tekster som vi har jobbet/jobber med. Kompani Orheim av Tore Renberg, Jonas av Jens Bjørnboe og Gift av Alexander Kielland, alle veldige gode bøker.
Som overskriften sier blir ikke denne statusrapporten mye fyldig. Dette fordi jeg rett og slett ikke har kommet ordentlig i gang med arbeidet. Selvom jeg fikk en god introduksjon til prosjektet har jeg ikke fått delt ett ord med gruppen min. Heldigvis er det ingen grunn til bekymring. Jeg er nemlig godt i gang med Kiellands Gift og liker den veldig godt så langt.
Det blir spennede å se hvordan vi i gruppen bestemmer oss for å presentere programmet, og jeg ser frem til arbeidet videre.
"Å være eller ikke være: det er spørsmålet. For hva er edel ferd? Å tåle dette regn av stein og piler en bitter skjebne sender mot oss? Eller å trekke sverdet mot et hav av sorger, og gjøre slutt på dem?" Slik lyder Herrens ord. Eller Hamlets ord i William Shakespeares mesterstykke "Hamlet" fra år 1600. Gjennom Hamlets verdenskjente monologer blir eksistensielle spørsmål tatt opp, og dramaet fokuserer mest på det mennesklige, til handlingens store fortvilelse. Shakespeare har også hentet inspirasjon fra det antikke Hellas. Det er renessansen som har satt sitt preg på verket, slik det gjorde på kulturen og litteraturen i Europa fra 1400-tallet til 1600-tallet.
Ian MacKellen i Shakespeares "Macbeth"
Ordet renessanse betyr gjenfødelse. Renessansemennesket ønsket nemlig å hente ideer, filosofier og tanker fra antikken, slik at det kunne fødes på nytt. Middelalderen ble sett på som en skygge i menneskets historie, ettersom kirken hadde styrt mye av menneskers liv og ført til liten kunstnerisk frihet.
Mot slutten av middelalderen mistet kirken mye makt, reformasjonen fant sted, og som et resultat blomstret kunst, vitenskap og tenkning. En annen årsak til denne oppblomstringen var at den europeiske økonomien fikk et kraftig oppsving. Det var slutt på pest, kriger og hungersnød. Samtidig ble det gjort viktige oppdagelser, i regi av Vasco de Gama og Colombus, rundt om i verden som sikret handel med Amerika og Asia. Individualismen, som senere skulle til å definere det moderne mennesket, hadde sitt utspring nå. Det ble mulig å klatre i den sosiale stige mot rikdom og suksess, uavhengig av hvilken sosial klasse en ble født i.
Mona Lisa
Renessansen hadde sitt utspring i Italia. Nærmere bestemt Firenze. Her begynte geniale og innovative tenkere, vitenskapsmenn og kunstnere å boltre seg i nyskapende arbeid allerede på 1300-tallet. Leonardo da Vinci (1452-1519) er kanskje det mest kjente og typiske renessansemennesket. Han var biolog, kunstner, billedhugger, maler, arkitekt, ingeniør, astronom og geolog. Han utnyttet den nye kulturelle friheten til å, blant annet, bruke levende modeller for å studere perspektiver og proposjoner. I tillegg disikerte han lik, for å studere menneskets anatomi. To andre kjente italienske renessansemennesker er Michelangelo og Rafael. Det som kjennetegner disse menneskene er at de var begavede, nysgjerrige, kritiske og sultne på kunnskap.
Mange litterære verk som ble til under renessansen er i dag regnet som klassikere, og like populære som før (om ikke mer populære). Don Quijote, skrevet av Miguel de Cervantes (1547-1616), er et typisk renessanseverk hvor individualismen i boken skiller seg klart ut fra tidligere middelalderlitteratur. Boken gjør til og med litt narr av middelalderens ridderlitteratur og kultur. Boken regnes også som tidenes første moderne roman.
Dessverre fikk Norge aldri ta del i denne vakre og spennende kulturen. Etterhvert som renessansebevegelsen spredde seg fra Italia og rundt i Europa, stoppet den opp i Danmark. Norge var på 1500-tallet et kulturelt u-land. Vi var sterkt svekket etter svartedauden og under unionstiden med Danmark. Kongen befant seg i København og slik befant det kulturelle livet, som var knyttet til hoffet, seg der også. Reformasjonen og renessansen styrket egentlig kun dansk skriftspråk og kultur i Norge.
Skolen i Aten. Legg merke til proporsjonene og dybden i bildet.
Renessansen er kanskje en av de vakreste tidsperiodene som har lagt seg over Europa. Vi kan takke den for kunstverk som Mona Lisa (Leonardo da Vinci),David og Adams skapelse (Michelangelo) og Skolen i Aten (Rafael). Mennesket gjorde også mange nye oppdagelser som har lagt grunnlaget for at vi befinner oss der vi er i dag, teknologisk sett, så det er bare å takke denne fantastiske perioden for alt den har gitt oss.
1200-tallet var en god gammaldags gullalder for de norrøne landene. De fæle borgerkrigene fra 1100-tallet var over, noe som hadde resultert i en sterk og selvstendig norsk stat. Siden folk nå slapp å bruke all tiden sin på å bekymre seg over voldsomme borgerkriger og alskens uro, kunne de heller bruke tiden til å kaste ut alt innestengt raseri og kloke tanker på papiret under denne storhetstiden. Slik ble altså verk som Heimskringla, og en rekke islendingsagaer til. Eller, nesten slik hvertfall.
Disse Islendingesagaene forgår som regel i landåmstiden (860-890) og fram til kristendommen fikk fotfeste i 1030. Personene vi møter i sagaene er ofte vanlige folk av god ætt, men også bønder og treller. Det er ofte konflikter mellom disse enkeltindividene eller slekten deres som gir grunnlag for handlingen, og heltene strever med å blant annet opprettholde æren. For å opprettholde æren måtte urett alltid gjengjeldes. Slik tankegang fører som oftest til en ond sirkel av vold. Temaer om
Vi kjenner i dag til litt under 40 inslendingesagaer, og de er nokså forkjellige i lengde. De lengste sagaene, som f.eks. Njåls saga, kan sammenlignes med en roman. Andre, som f.eks. Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, er mye kortere.
Det som gjør islendingesagaene så interessante er at de skiller seg ganske mye ut fra andre middelaldertekster. Selv om heltene i historiene ofte er idealisert, er det langt ifra eventyrmateriale. Tvert imot preges islendingsagene av en realisme og omhandler personer som har levd.
Islendingesagaene er skrevet i sagastilen, og vi kjenner dessverre ikke til noen av forfatterene.
Vikingtida varte fra ca. 800 til ca 1100, fra vikingangrepet på det engelske klostret Lindisfarne til slaget ved Stamford Bridge. Det har gått mange år, kriger, revolusjoner og frigjøringer siden den tid. Likevel har vi mye kunnskap om folk som levde på denne tiden. Mye av denne kunnskapen kan vi takke Snorre Sturlason for.
Snorre Sturlason var en islandsk forfatter, høvding og skald som levde fra 1179 til 1241. Han var en svært lærd mann, og hadde kunnskaper om latin, teologi, lovgivning og historie. Denne kunnskapen, pluss det faktum at han var av høvdingslekt, hjalp han å oppnå en voldsom økonomisk og politisk makt.
Snorres død var et resultat av blodige maktstrider i Norge, ettersom Snorre var innblandet, så politisk sentral som han var. Maktkampen i Norge sto mellom kong Håkon Håkonsson og hertug Skule. Snorre var knyttet til sistnevnte, noe som førte til at han fikk smake kongens vrede. Han ble hogd ned på Reykholt, Island.
Maleri av Christian Krogh "Snorre Sturlason"
Til tross for at Snorre var en mektig og rik høvding, er han i dag mest kjent som forfatteren av to av de viktigste verkene i norrøn tid: Heimskringla og Snorre-Edda.
Heimskringla er en samling av kongesagaer, altså en historisk beretning om de norske kongene, fra Harald Hårfagre til Magnus Erlingsson. Store deler av Heimskringla omhandler Olav den hellige.
Snorre brukte skaldekvadene som kilde til informasjon om kongenes bedrifter for å utforme sagaene. Vi vet heller ikke om det kun er Snorre Sturlason som står bak Heimskringla. Det kan muligens være en samling av kongebiografier. Uansett kan vi ikke anse alt han skrev som ren sakprosa, men selvfølgelig anse alt som et nydelig stykke kunstverk.
Verkets viktigste funksjon er kanskje dens historiske funskjon som norsk nasjonalskatt og en kilde til norsk identitet. Kongesagaene har hatt stor betydning for nasjonalfølelsen blant folket og hjulpet til å definere Norge som nasjon.
"I am Beowulf!". Disse ordene forlater helten Beowulfs munn rett før han slakter en gigantisk drage i den amerikanske filmen Beowulf fra 2007. Filmen er en adaptasjon av en gammelengelsk heroisk epos fra rundt år 750, som omhandler helten Beowulf og hans tapre heltedåder. Uten dette eposet fra tidlig middelalder ville sannsynligvis ikke Tolkiens mesterverk om hobbiter og alver, eller J. K. Rowlings magiske bøker om Harry Potter noen gang funnet plass i bokhyllene til tusenvis av leselystne barn og voksne. Denne episke diktningen har virkelig satt sine spor i litteraturhistorien og har bidratt til mange magiske guttedrømmer om helter, drager og monstre.
Heltediktet ble som sagt skrevet ned rundt 750 E.kr, men fortellingen er sannsynligvis mye eldre. det har blitt overlevert som et muntlig epos fra generasjon til generasjon før det ble skrevet ned. Originalen inneholder 3000 vers, og er blitt kjent som Beowulf siden tidlig 1800-tallet.
Beowulf "Drageslakteren"
Mesteparten av fortellingen handler om den modige Beowulf som skal hjelpe danskekongen ved å ta livet av Grendel og monsterets mor. Etter å ha fullført denne krevende oppgaven blir han gautenes konge i hjemlandet. Som konge møter han også en vanvittig utfordring: en drage truer folkets sikkerhet, og den aldrende kongen må til pers igjen. Kampen ender fatalt for både Beowulf og dragen, og slik får helten en verdig død.
Kvadet inneholder mange mektige språklige bilder som f.eks: "… slik at det ringmønstrede bladet sang en morderisk kampsang mot hodet hennes." og "… våpenet smeltet fullstendig bort som isen om våren." Disse språklige bildene er begge vakre og beskrivende, og gir teksten et eventyrlig preg.
Ettersom man leser dette vakre heltediktet blir det stadig lettere og se paralleller og likheter med fantasybøker som Ringenes Herre og Harry Potter. Helten møter en avskyelig, og i utgangspunktet overlegen, fiende (Huletrollet i Ringenes Herre eller Basilisken i Harry Potter), men klarer likevel og overvinne monsteret ved hjelp av tapperhet og mektige gjenstander (f.eks et magisk sverd eller brynje). Slike monstre og magiske gjenstander er typisk for fantasysjangeren.
Teksten inneholder både hedenske og kristne ideer. På den ene siden hendelsene med helter som sloss mot overnaturlige monstre typisk for sagn og fortellinger fra den norrøne mytologien, så man kan si at teksten tar utgangspunkt i hedenske hendelser. Men likevel tyder deler av teksten på at karakterene befinner seg i et kristent miljø: "Den hellige Gud hadde gitt ham seier." sier Beowulf etter å ha beseiret Grendels mor.
Beowulf må virkelig være et av tidenes mest eventyrlige fortellinger, og satte virkelig standarden for fantasylitteraturen som skulle komme. Mange helteepos fra middelalderen i Europa har aldri blitt skrevet ned og derfor forsvunnet for godt. Det er dette som gjør Beowulf så spesielt. Det er rett og slett en ivaretatt muntlig fortelling fra tidlig middelalder. Tenk at vi kan lese det den dag i dag!
Vinterferien. Den velplasserte
ferien som skal sørge for at vi kan nyte vinteren vi nøt i juleferien. For
juleferien tar jo egentlig for seg det meste vi har tenkt å gjøre i vinteren.
Vinterferien blir dermed tiden for å ikke gjøre alt det du ikke fikk gjort i
juleferien fordi du er for lat til å gjøre det du egentlig har lyst til å
gjøre. Litt som alle andre ferier du krasjer med i løpet av det lange pinefulle
maratonløpet de kaller livet.
Problemet er at vi som barn blir
lært opp til å tro at ferie faktisk er noe man skal sette pris på. Noe vakkert
og deilig. Noe å glede seg til. Kjipt når realiteten gir deg en real uppercut,
og kjører alt du håper på å få gjort i løpet av ferien opp ræva di. For det er
der de blir. I ræva di. Enten du vil eller ikke. Okey, så får du slept de møre
beina dine opp Gaustatoppen, og kanskje til og med lest Knausgårds ”Min Kamp” ,
men du vil alltid gå glipp av noe. Og det vil være den eneste tanken som blir
igjen etter ferien: Hvorfor gjorde jeg ikke det og det og det? Ferien ender
derav ofte opp som nok en skuffelse.
Vinterferien har jo kanskje litt og
by på. Det er jo tross alt en ferie. Og ferie ser fridager i speilet. Likevel
kommer ikke disse fridagene til sin rett. Det som får oss arbeidere til å nyte
en fridag med en god latte, litt Bob Dylan og et bredt smil, er nemlig at den
nytes med tanken på at alle andre sliter i stykker stumpen på et støvete
kontor. Det finnes virkelig ingen bedre følelse, enn følelsen av å ha det bedre
enn andre. Når man skriker ”I’m the king of the world!” er det jo fordi man er
klar over hvor j@v1ig andre har det, i forhold til en selv. Derfor forsvinner
hele poenget med den elskede fridagen i den lange fridagstreaken, vi kaller
ferie. Alle andre har jo også fri! Hvor er gleden i å kose seg når alle andre
gjør det samme?
Min egen opplevelse av vinterferien
kan oppsummeres i tre ting: Vond rumpe, film og sløfs –Ikke misforstå den
første tingen, erdusnill. Vond rumpe kan ass-osieres med mye. I mitt tilfelle
trekker jeg fram den tunge reisen mot å mestre et snowboard, som det heter på
nynorsk. For vinterferien er tiden for å prøve nye ting! For så å innse at man
er totalt ubrukelig! Uansett, så startet min snowboardkarriere i den slitne
alpintbakken i Funkelia 1, Kongsberg, en våt februarettermiddag… Den endte samme
dag. Det var den blå, mørslåtte baken min som ble skuddene i Sarajevo. Eller
skuddene i Funkelia. Den sagnomsuste kritikerroste kropausen ble dermed
ødelagt, i og med at rumpen min nektet å la seg sitte på. Alle måltider resten
av ferien ble også nytt fra et litt høyere perspektiv enn de jeg delte måltidet
med. ”Menmen, Vinterferien er som sagt tiden for å prøve nye ting,” sier jeg
til meg selv og setter i gang nok et Ringenes Herre maraton for ørtene gang på
rad. Været utenfor beviser jo uansett vinterferiens største løgn –navnet.
Slafsferien er et mer treffende navn.
Heldigvis er vi forbi den
forferdelige uken fylt med skigåing, kvikklunjsspising og melkesyre. Det var et
slit, men nå som vi er tilbake i den produktive hverdagens lune fang, kan vi se
tilbake på vinterferiehelvete som et besteget fjell. En hindring overvunnet. Da
har vi 365 dager på å forberede oss til neste møte. Forhåpentligvis, vil vi da
få gjort noe produktivt. Sannsynligvis, vil vi da ikke få gjort en dritt.
