Renessanse -Det er tid for gjenfødelse!

"Å være eller ikke være: det er spørsmålet. For hva er edel ferd? Å tåle dette regn av stein og piler en bitter skjebne sender mot oss? Eller å trekke sverdet mot et hav av sorger, og gjøre slutt på dem?" Slik lyder Herrens ord. Eller Hamlets ord i William Shakespeares mesterstykke "Hamlet" fra år 1600. Gjennom Hamlets verdenskjente monologer blir eksistensielle spørsmål tatt opp, og dramaet fokuserer mest på det mennesklige, til handlingens store fortvilelse. Shakespeare har også hentet inspirasjon fra det antikke Hellas. Det er renessansen som har satt sitt preg på verket, slik det gjorde på kulturen og litteraturen i Europa fra 1400-tallet til 1600-tallet.

Ian MacKellen i Shakespeares "Macbeth"

Ordet renessanse betyr gjenfødelse. Renessansemennesket ønsket nemlig å hente ideer, filosofier og tanker fra antikken, slik at det kunne fødes på nytt. Middelalderen ble sett på som en skygge i menneskets historie, ettersom kirken hadde styrt mye av menneskers liv og ført til liten kunstnerisk frihet.

 Mot slutten av middelalderen mistet kirken mye makt, reformasjonen fant sted, og som et resultat blomstret kunst, vitenskap og tenkning. En annen årsak til denne oppblomstringen var at den europeiske økonomien fikk et kraftig oppsving. Det var slutt på pest, kriger og hungersnød. Samtidig ble det gjort viktige oppdagelser, i regi av Vasco de Gama og Colombus, rundt om i verden som sikret handel med Amerika og Asia. Individualismen, som senere skulle til å definere det moderne mennesket, hadde sitt utspring nå. Det ble mulig å klatre i den sosiale stige mot rikdom og suksess, uavhengig av hvilken sosial klasse en ble født i.

Mona Lisa

Renessansen hadde sitt utspring i Italia. Nærmere bestemt Firenze. Her begynte geniale og innovative tenkere, vitenskapsmenn og kunstnere å boltre seg i nyskapende arbeid allerede på 1300-tallet. Leonardo da Vinci (1452-1519) er kanskje det mest kjente og typiske renessansemennesket. Han var biolog, kunstner, billedhugger, maler, arkitekt, ingeniør, astronom og geolog. Han utnyttet den nye kulturelle friheten til å, blant annet, bruke levende modeller for å studere perspektiver og proposjoner. I tillegg disikerte han lik, for å studere menneskets anatomi. To andre kjente italienske renessansemennesker er Michelangelo og Rafael. Det som kjennetegner disse menneskene er at de var begavede, nysgjerrige, kritiske og sultne på kunnskap.

Mange litterære verk som ble til under renessansen er i dag regnet som klassikere, og like populære som før (om ikke mer populære). Don Quijote, skrevet av Miguel de Cervantes (1547-1616), er et typisk renessanseverk hvor individualismen i boken skiller seg klart ut fra tidligere middelalderlitteratur. Boken gjør til og med litt narr av middelalderens ridderlitteratur og kultur. Boken regnes også som tidenes første moderne roman.

Dessverre fikk Norge aldri ta del i denne vakre og spennende kulturen. Etterhvert som renessansebevegelsen spredde seg fra Italia og rundt i Europa, stoppet den opp i Danmark. Norge var på 1500-tallet et kulturelt u-land. Vi var sterkt svekket etter svartedauden og under unionstiden med Danmark. Kongen befant seg i København og slik befant det kulturelle livet, som var knyttet til hoffet, seg der også. Reformasjonen og renessansen styrket egentlig kun dansk skriftspråk og kultur i Norge.

Skolen i Aten. Legg merke til proporsjonene og dybden i bildet.

Renessansen er kanskje en av de vakreste tidsperiodene som har lagt seg over Europa. Vi kan takke den for kunstverk som Mona Lisa (Leonardo da Vinci), David og Adams skapelse (Michelangelo) og Skolen i Aten (Rafael). Mennesket gjorde også mange nye oppdagelser som har lagt grunnlaget for at vi befinner oss der vi er i dag, teknologisk sett, så det er bare å takke denne fantastiske perioden for alt den har gitt oss.

Andre Kilder: Grip Teksten, s 54-64

Islendingsagaer

1200-tallet var en god gammaldags gullalder for de norrøne landene. De fæle borgerkrigene fra 1100-tallet var over, noe som hadde resultert i en sterk og selvstendig norsk stat. Siden folk nå slapp å bruke all tiden sin på å bekymre seg over voldsomme borgerkriger og alskens uro, kunne de heller bruke tiden til å kaste ut alt innestengt raseri og kloke tanker på papiret under denne storhetstiden. Slik ble altså verk som Heimskringla, og en rekke islendingsagaer til. Eller, nesten slik hvertfall.

Disse Islendingesagaene forgår som regel i landåmstiden (860-890) og fram til kristendommen fikk fotfeste i 1030. Personene vi møter i sagaene er ofte vanlige folk av god ætt, men også bønder og treller. Det er ofte konflikter mellom disse enkeltindividene eller slekten deres som gir grunnlag for handlingen, og heltene strever med å blant annet opprettholde æren. For å opprettholde æren måtte urett alltid gjengjeldes. Slik tankegang fører som oftest til en ond sirkel av vold. Temaer om

Vi kjenner i dag til litt under 40 inslendingesagaer, og de er nokså forkjellige i lengde. De lengste sagaene, som f.eks. Njåls saga, kan sammenlignes med en roman. Andre, som f.eks. Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, er mye kortere.

Det som gjør islendingesagaene så interessante er at de skiller seg ganske mye ut fra andre middelaldertekster. Selv om heltene i historiene ofte er idealisert, er det langt ifra eventyrmateriale. Tvert imot preges islendingsagene av en realisme og omhandler personer som har levd.

Islendingesagaene er skrevet i sagastilen, og vi kjenner dessverre ikke til noen av forfatterene.

Snorre Sturlason og Heimskringla

Vikingtida varte fra ca. 800 til ca 1100, fra vikingangrepet på det engelske klostret Lindisfarne til slaget ved Stamford Bridge. Det har gått mange år, kriger, revolusjoner og frigjøringer siden den tid. Likevel har vi mye kunnskap om folk som levde på denne tiden. Mye av denne kunnskapen kan vi takke Snorre Sturlason for.

Snorre Sturlason var en islandsk forfatter, høvding og skald som levde fra 1179 til 1241. Han var en svært lærd mann, og hadde kunnskaper om latin, teologi, lovgivning og historie. Denne kunnskapen, pluss det faktum at han var av høvdingslekt, hjalp han å oppnå en voldsom økonomisk og politisk makt.
Snorres død var et resultat av blodige maktstrider i Norge, ettersom Snorre var innblandet, så politisk sentral som han var. Maktkampen i Norge sto mellom kong Håkon Håkonsson og hertug Skule. Snorre var knyttet til sistnevnte, noe som førte til at han fikk smake kongens vrede. Han ble hogd ned på Reykholt, Island.

Maleri av Christian Krogh "Snorre Sturlason"

Til tross for at Snorre var en mektig og rik høvding, er han i dag mest kjent som forfatteren av to av de viktigste verkene i norrøn tid: Heimskringla og Snorre-Edda.

Heimskringla er en samling av kongesagaer, altså en historisk beretning om de norske kongene, fra Harald Hårfagre til Magnus Erlingsson. Store deler av Heimskringla omhandler Olav den hellige.
Snorre brukte skaldekvadene som kilde til informasjon om kongenes bedrifter for å utforme sagaene. Vi vet heller ikke om det kun er Snorre Sturlason som står bak Heimskringla. Det kan muligens være en samling av kongebiografier. Uansett kan vi ikke anse alt han skrev som ren sakprosa, men selvfølgelig anse alt som et nydelig stykke kunstverk.

Verkets viktigste funksjon er kanskje dens historiske funskjon som norsk nasjonalskatt og en kilde til norsk identitet. Kongesagaene har hatt stor betydning for nasjonalfølelsen blant folket og hjulpet til å definere Norge som nasjon.

Jeg er Beowulf!

"I am Beowulf!". Disse ordene forlater helten Beowulfs munn rett før han slakter en gigantisk drage i den amerikanske filmen Beowulf fra 2007. Filmen er en adaptasjon av en gammelengelsk heroisk epos fra rundt år 750, som omhandler helten Beowulf og hans tapre heltedåder. Uten dette eposet fra tidlig middelalder ville sannsynligvis ikke Tolkiens mesterverk om hobbiter og alver, eller J. K. Rowlings magiske bøker om Harry Potter noen gang funnet plass i bokhyllene til tusenvis av leselystne barn og voksne. Denne episke diktningen har virkelig satt sine spor i litteraturhistorien og har bidratt til mange magiske guttedrømmer om helter, drager og monstre.

Heltediktet ble som sagt skrevet ned rundt 750 E.kr, men fortellingen er sannsynligvis mye eldre. det har blitt overlevert som et muntlig epos fra generasjon til generasjon før det ble skrevet ned. Originalen inneholder 3000 vers, og er blitt kjent som Beowulf siden tidlig 1800-tallet.

Beowulf "Drageslakteren"

Mesteparten av fortellingen handler om den modige Beowulf som skal hjelpe danskekongen ved å ta livet av Grendel og monsterets mor. Etter å ha fullført denne krevende oppgaven blir han gautenes konge i hjemlandet. Som konge møter han også en vanvittig utfordring: en drage truer folkets sikkerhet, og den aldrende kongen må til pers igjen. Kampen ender fatalt for både Beowulf og dragen, og slik får helten en verdig død.

Kvadet inneholder mange mektige språklige bilder som f.eks: "… slik at det ringmønstrede bladet sang en morderisk kampsang mot hodet hennes." og "… våpenet smeltet fullstendig bort som isen om våren." Disse språklige bildene er begge vakre og beskrivende, og gir teksten et eventyrlig preg.

Ettersom man leser dette vakre heltediktet blir det stadig lettere og se paralleller og likheter med fantasybøker som Ringenes Herre og Harry Potter. Helten møter en avskyelig, og i utgangspunktet overlegen, fiende (Huletrollet i Ringenes Herre eller Basilisken i Harry Potter), men klarer likevel og overvinne monsteret ved hjelp av tapperhet og mektige gjenstander (f.eks et magisk sverd eller brynje). Slike monstre og magiske gjenstander er typisk for fantasysjangeren.

Teksten inneholder både hedenske og kristne ideer. På den ene siden hendelsene med helter som sloss mot overnaturlige monstre typisk for sagn og fortellinger fra den norrøne mytologien, så man kan si at teksten tar utgangspunkt i hedenske hendelser. Men likevel tyder deler av teksten på at karakterene befinner seg i et kristent miljø: "Den hellige Gud hadde gitt ham seier." sier Beowulf etter å ha beseiret Grendels mor.

Beowulf må virkelig være et av tidenes mest eventyrlige fortellinger, og satte virkelig standarden for fantasylitteraturen som skulle komme. Mange helteepos fra middelalderen i Europa har aldri blitt skrevet ned og derfor forsvunnet for godt. Det er dette som gjør Beowulf så spesielt. Det er rett og slett en ivaretatt muntlig fortelling fra tidlig middelalder. Tenk at vi kan lese det den dag i dag!

Illustrasjon av monsteret Grendel.

Vinterferieh@1vete

Vinterferien. Den velplasserte ferien som skal sørge for at vi kan nyte vinteren vi nøt i juleferien. For juleferien tar jo egentlig for seg det meste vi har tenkt å gjøre i vinteren. Vinterferien blir dermed tiden for å ikke gjøre alt det du ikke fikk gjort i juleferien fordi du er for lat til å gjøre det du egentlig har lyst til å gjøre. Litt som alle andre ferier du krasjer med i løpet av det lange pinefulle maratonløpet de kaller livet.

Problemet er at vi som barn blir lært opp til å tro at ferie faktisk er noe man skal sette pris på. Noe vakkert og deilig. Noe å glede seg til. Kjipt når realiteten gir deg en real uppercut, og kjører alt du håper på å få gjort i løpet av ferien opp ræva di. For det er der de blir. I ræva di. Enten du vil eller ikke. Okey, så får du slept de møre beina dine opp Gaustatoppen, og kanskje til og med lest Knausgårds ”Min Kamp” , men du vil alltid gå glipp av noe. Og det vil være den eneste tanken som blir igjen etter ferien: Hvorfor gjorde jeg ikke det og det og det? Ferien ender derav ofte opp som nok en skuffelse.

Vinterferien har jo kanskje litt og by på. Det er jo tross alt en ferie. Og ferie ser fridager i speilet. Likevel kommer ikke disse fridagene til sin rett. Det som får oss arbeidere til å nyte en fridag med en god latte, litt Bob Dylan og et bredt smil, er nemlig at den nytes med tanken på at alle andre sliter i stykker stumpen på et støvete kontor. Det finnes virkelig ingen bedre følelse, enn følelsen av å ha det bedre enn andre. Når man skriker ”I’m the king of the world!” er det jo fordi man er klar over hvor j@v1ig andre har det, i forhold til en selv. Derfor forsvinner hele poenget med den elskede fridagen i den lange fridagstreaken, vi kaller ferie. Alle andre har jo også fri! Hvor er gleden i å kose seg når alle andre gjør det samme?

Min egen opplevelse av vinterferien kan oppsummeres i tre ting: Vond rumpe, film og sløfs –Ikke misforstå den første tingen, erdusnill. Vond rumpe kan ass-osieres med mye. I mitt tilfelle trekker jeg fram den tunge reisen mot å mestre et snowboard, som det heter på nynorsk. For vinterferien er tiden for å prøve nye ting! For så å innse at man er totalt ubrukelig! Uansett, så startet min snowboardkarriere i den slitne alpintbakken i Funkelia 1, Kongsberg, en våt februarettermiddag… Den endte samme dag. Det var den blå, mørslåtte baken min som ble skuddene i Sarajevo. Eller skuddene i Funkelia. Den sagnomsuste kritikerroste kropausen ble dermed ødelagt, i og med at rumpen min nektet å la seg sitte på. Alle måltider resten av ferien ble også nytt fra et litt høyere perspektiv enn de jeg delte måltidet med. ”Menmen, Vinterferien er som sagt tiden for å prøve nye ting,” sier jeg til meg selv og setter i gang nok et Ringenes Herre maraton for ørtene gang på rad. Været utenfor beviser jo uansett vinterferiens største løgn –navnet. Slafsferien er et mer treffende navn.

Heldigvis er vi forbi den forferdelige uken fylt med skigåing, kvikklunjsspising og melkesyre. Det var et slit, men nå som vi er tilbake i den produktive hverdagens lune fang, kan vi se tilbake på vinterferiehelvete som et besteget fjell. En hindring overvunnet. Da har vi 365 dager på å forberede oss til neste møte. Forhåpentligvis, vil vi da få gjort noe produktivt. Sannsynligvis, vil vi da ikke få gjort en dritt.

Hva er poenget med norskundervisning?

Norskundervisning er noe man lett kan ta for gitt. Jeg kan jo norsk; jeg kan lese, skrive og en sjelden gang si noe fornuftig. Poenget er at det er så mye rom for forbedring, og forbedring på den språkkunnskapelige fronten fører til forbedring på de andre faglige frontene. Muntlige ferdigheter, lese- og skrivekompetanse danner et viktig grunnlag for læring og forståelse i andre fag som samfunnsfag, naturfag og historie. Samtidig gjør norsken et hederlig forsøk på å løsrive oss unge fra hjernesmeltene skjermer og lirke fram den sagnomsuste leselysten.

Tekster høres kanskje ut som noe prosessert treverk dekorert med svarte symboler, men er koblet med alt vi skal jobbe med i faget. Faget bygger på et tekstbegrep som inkluderer muntlige, skriftlige og sammensatte tekster, der skrift, lyd og bilder spiller sammen i et fyrverkeri av informasjon. Norskfaget skal lære oss å svømme rundt i disse tekstene, tolke dem og se sammenhenger mellom dem. En utfording uten like. Men etter blod, svette og grove feiltolkede noveller kan de overlevende kave seg ut av kommafeil, fremmedord og stamming med hevet hode. Da er det en kritisk tenkemåte, evne til refleksjon og et bredere perspektiv på samfunnet og kulturen som følger. Alt dette skal forresten mestres til perfeksjon på to forskjellige standardmål: bokmål og nynorsk. 

Hovedområder

Muntlig kommunikasjon -Du må kunne verbalt grisebanke alle og enhver.
Den muntlige kommunikasjonen går ut på å kunne uttrykke den kunnskapen du sitter på, og lære å forstå den kunnskapen du ikke sitter på.

Skriftlig kommunikasjon -Du må kunne skrive så kreativt og bra, at selv en artikkel om dølle kleshengere skal virke interessant.

Dette er ren lese- og skriveopplæring som skal føre til økt motivasjon, og gi deg forståelse og tolkningsevne på et bredere spekter av tekster. God tekstbygging, bredt ordforråd og utholdene håndledd er stikkord her.

Språk, litteratur og kultur -Du må kunne plassere kjente litterære verk etter årstall, kulturell innflytelse og bruk av de irriterende pronomene De og Dem istede for du og deg.

Dette handler altså om å ha kunnskap om nordisk språk- og tekstkultur, og kunne forstå hvordan de har endret seg opp gjennom tidene.

Det har seg slik at norskfaget ikke bare er konjunksjoner, diktanalyser og Ibsens ripsbusker, men faktisk fungerer som et viktig verktøy i utviklingen hos oss ungdommer -tro det eller ei! Norskfaget skal hjelpe meg og mine likesinnede til å takle den tøffe verdenen som ligger å venter der ute. Senere studier, arbeidsliv og heftige diskusjoner venter på å bli overkjørt (i min favør) etter en gjennomført norskeksaminering.

Syre og Flaggermus

"We were somewhere around Barstow on the edge of the desert when the drugs began to take hold. I remember saying something like “I feel a bit lightheaded; maybe you should drive...” And suddenly there was a terrible roar all around us and the sky was full of what looked like huge bats, all swooping and screeching and diving around the car, which was going about a hundred miles an hour with the top down to Las Vegas. And a voice was screaming: “Holy Jesus! What are these goddamn animals?” Then it was quiet again. My attorney had taken his shirt off and was pouring beer on his chest, to facilitate the tanning process. “What the hell are you yelling about?” he muttered, staring up at the sun with his eyes closed and covered with wrap- around Spanish sunglasses. “Never mind,” I said. “It’s your turn to drive.” I hit the brakes and aimed the Great Red Shark toward the shoulder of the highway. No point mentioning those bats, I thought. The poor bastard will see them soon enough. 
(…)
The sporting editors had also given me $300 in cash, most of which was already spent on extremely dangerous drugs. The trunk of the car looked like a mobile police narcotics lab. We had two bags of grass, seventy-five pellets of mescaline, five sheets of high-powered blotter acid, a salt shaker half full of cocaine, and a whole galaxy of multi-colored uppers, downers, screamers, laughers and also a quart of tequila, a quart of rum, a case of Budweiser, a pint of raw ether and two dozen amyls.  Not that we needed all that for the trip, but once you get locked into a serious drug-collection, the tendency is to push it as far as you can. "

-Hunter S. Thompson

Frykt, Avsky og Endeløs Underholdning

Dette er boken alle i USA snakket om da den ble utgitt i starten av historiens villeste tiår: det beryktede 70-tallet. Dette er boken man regner som selveste Hunter S. Thompsons beste verk. Dette er boken for alle med en litt hemmelig forkjærlighet for kontroversielt språk, tunge narkotiske substanser og "forvridd" litteratur. Spenn deg fast og la meg sitere Hunter: "Buy the ticket, take the ride".

"Frykt og Avsky i Las Vegas"er en selvbiografisk nøkkelroman, skrevet av den amerikanske journalisten og forfatteren Hunter S. Thompson. Den ble utgitt i 1971 med tittelen "Fear and Loathing in Las Vegas: A Savage Journey to the Heart of the American Dream" og er anerkjent som Hunters største bragd.

Hovedpersonen Raoul Duke befinner seg i en rød kabriolet med sin advokat Dr. Gonzo, og farer gjennom ørkenen mot hjertet av den amerikanske drømmens bakside: Las Vegas. Duke er journalist, og skal skrive en reportasje om det begivenhetsrike ørken billøpet. Men til tross for det gode utgangspunktet tar reisen en uventet vei. Væpnet til tennene med et doparsenal av enorme dimensjoner, blir turen i Las Vegas til en surrealistisk opplevelse. Gjennom en rekke småbizarre konfrontasjoner med politimenn, bartendere og crupier, blir vennskapet mellom vår kjære journalist og hans aggressive advokat virkelig satt på prøve. Midt i all galskapen er det vanskelig å skille virkeligheten fra psykedeliske hallusinasjoner, og kaoset vil ingen ende ta.

Hunter S. Thompson (1937-2005) ble født i Louisville, USA, i en middelklasse familie. Med en sterkt alkoholisert mor, vokste Hunter opp med et opprørsk sinn. Han måtte tjenestegjøre i militæret etter å ha ranet en kiosk som ung mann. Her tok han jobb som journalist i luftforsvarets avis, og derav interessen for journalistikk og skriving. I begynnelsen av karrièren gikk ting langt fra bra; Hunter tok for det meste småjobber der han kunne finne dem. Omsider brakte en tydelig eventyrlyst han til en rekke eksotiske plasser hvor inspirasjonen fikk grep. Det hele løsnet på midten av 60-tallet da Hunter bestemte seg for å følge tidenes farligste motorsykkelgjeng.

Hells Angels var en beryktet motorsykkelgjeng som herjet over store deler av USA på 60-tallet. Hunter plasserte seg selv midt i den mest ekstreme énprosenten og skrev om opplevelsene sine. Disse artiklene (tilslutt en bok) ble gjennombruddet for Thompson. Gjennombruddet betydde også starten på en helt ny form for journalistikk. "Hell's Angels: The Strange and Terrible Saga of the Outlaw Motorcycle Gangs" ble den første smakebiten på Hunters Gonzojournalistikk. Riktignok var den ikke fullt utviklet, men det var en start.

Gonzojournaistikk er, enkelt forklart, en skrivestil hvor forfatteren skriver om at han skriver historien. Gonzo tåkelegger forskjellene mellom fiksjon og virkelighet, ved å sette skribenten inn i sin egen historie. Hunter ville nemlig ta avstand fra den kjedelige, objektive artikkelstilen. Han ville ha med sine egne ideer, tanker og følelser i reportasjen. Resultatet ble hans ettermæle: Gonzo.

Etter reportasjen med Hells Angels, begynte hunter å jobbe med de største avisene i statene, som f.eks. Rolling Stone og The New York Times. Her utviklet han virkelig Gonzo stilen sin. Frykt og avsky i Las Vegas markerer toppen av karrièren hans, og det mest kjente eksempelet på Gonzo i bruk. Her, under pseudonymet Raoul Duke, skal han egentlig kun dekke et enkelt ørkenbilløp, men ender med noe helt annet. Det er på en måte slik livet tl Hunter var: spontant og uforutsigbart (tunge narkotiske stoffer kan muligens ha en finger i spillet). Det som kanskje understreker forrige setning er vel hvordan Thompson forlanget at begravelsen hans skulle foregå; han ville bli brent, slik at asken hans kunne bli skutt ut av en kanon til Bob Dylans "Mr. Tambourine Man" og et pyroteknisk show. Snakk om eksplosiv avslutning.

"Frykt og Avsky i Las Vegas" er det beste jeg noen gang har lest. For det første appellerer han til min nysgjerrighet omkring våpen, dop og andre farlige saker. For er det en ting jeg liker, så er det tekster med litt futt. Tekster som tør å kretse rundt kontroversielle spørsmål. For dopingmisbruk er et mørkt kapittel i USAs historie, likeså er den ekstremt viktig. Det er dette Hunter uttrykker når han konsumerer stoff på linje med Keith Richards og skriver om hva det resulterer i. Hunter kritiserer den amerikanske hverdags mannen og den amerikanske drømmen. "Frykt og Avsky" er ikke bare om alkohol, dop og sex. Dette er kun overfladiske temaer, som menger seg over en politisk dybde som titter fram i blant.

Jeg liker virkelig hvordan Hunter S. Thompson beskriver en knallhard rocknroll-livsstil, syretripper og en nådeløs hangover, men det er de mer underliggende temaene du virkelig sitter igjen med etter å ha lest igjennom boka. "Frykt og Avsky i Las Vegas" er et ærlig, hardtslående mesterverk som har satt sine spor i amerikansk litteratur, og spesielt i amerikansk journalistikk.